Furuheia Web

Her kommer vi til å fortelle litt om de 2 årene hvor vi bodde i London.

Historien om Tussi og Michael i England

Som sikkert mange av dere allerede vet, bodde vi 2 år i England 2001 og 2002.Etter at vi kom hjem bestemte vi oss for å skrive historie om ting vi opplevde her borte. Dette vil forhåpentligvis bli noe som gir ”reisen” vår en ny mening, både for oss selv i ettertid, samt andre som måtte finne på å lese om hva vi foretok oss. Om ikke annet kan vi sitte gamle og grå i godstolen og lese til barnebarna våre, selv når minnet svikter.

 Ideen om å reise til England dukket vel først opp i hodet til Michael for lenge siden. Dog var ikke Heidi så veldig vanskelig å overtale, og på våren 2000 ble det besluttet at til England, det skulle vi! På den tiden var Michael bosatt i Oslo, mens Heidi var forlatt i Arendal for å fullføre sykepleierutdanningen.

Vi foretok en masse luftslottbygging over telefonen, men planene fikk litt mer fasong da Michael på senhøsten 2000 startet samtaler med daværende adm dir i SGI Norge om at Michael svært gjerne kunne tenke meg over i SGI i England. Etter litt frem og tilbake, fikk han lovnad om en stilling innen finansavdelingen i Reading. Stillingen startet i April, og vips så var tankene våre allerede flyttet over. Tidlig i April flyttet resten av Michael etter…..

2001

April

Heidi ble med over for påsken, og fikk en kort smakebit på hvordan livet ville bli i det store utland. Hun var utrolig spent, og tiden kunne ikke gå fort nok for henne da hun reiste hjem for å fullføre de siste 2 månedene med sykepleien. Da eksamen var vel overstått, var Heidi på første fly til London Stansted.Michael på sin side hadde allerede påbegynt tilværelsen i Reading.

Reading map

Leiligheten vi leide, var 28 Admirals Court, Rose Kiln Lane, Reading RG1 6SW.Den kostet oss 750 pund i måneden pluss lokal skatt på ytterligere 70 pund. Leiligheten var ca 60 kvm og hadde 2 soverom. Den var i kort gangavstand til Reading sentrum, bare 10 minutter gange.

Reading Leiligheten på kartet

(se etter den røde ringen!)

 Reading har ca 250 000 innbyggere og er en forholdsvis ny by, i den forstand at den har vokst kraftig de siste årene, da den er i akseptabel pendleavstand til London. Da den ligger rett ved M4 som er veien til Heathrow, er der kommet masse teknologibedrifter, som har tilført området mye penger og en masse nye folk.  Vi hadde et veldig bra førsteinntrykk av byen, og handlekomplekset Oracle var spesielt imponerende. http://www.theoracle.com/home.htm Her kommer Oddensenteret noe til kort…..

Mai

Det meste av tid i England gikk med til jobbing. Overgangen til en arbeidstid fra 9 til 17.30 var noe drøy. Var sjelden i hus før klokka ble 19.00. Litt matlaging og tv titting, og vips var det leggetid. Kun i helgene var der rom for å finne på noe annet. Michael tok toget inn til London ett par ganger og testet storbyen. Det var artig, og interessant. Vi tenkte da at det var nok noe vi kom til å gjore rett så ofte bare Heidi kom seg over.

Da Reading ikke har samme kollektivtilbud som London, gikk Michael raskt til anskaffelse av en bil. Den het Timothy, var en lyseblå Volkswagen Passat, og bodde rett på siden av leiligheten vår. Det var jo greit for den, for da hadde den ikke så langt å flytte. Bilen var ganske ny, kun 2 år, og hadde airbags og stålbjelker i døra. Dette fordi at vi langt fra var trygge på å kjøre på venstre side av veien. Det gikk i allefall 1 mnd før jeg var trygg på å gire med venstre hånd, samt kikke ”motsatt” av det jeg var vandt med. Men det gikk nå det og!

******Timothy bilder****

Bilen hjalp noe på bekvemligheten med å komme seg til og fra jobb.Universitetsbyen Reading hadde ellers en ganske mange unge og livlige restauranter og barer. Vi fikk også besøkt Madeijski   Stadium, hjemmebanen til Reading FC. Stadion er kun 2 år gammel, og har 26 000 sitteplasser. Fotballen var ikke spesielt imponerende, men tilskuerne var det! Et snitt på 18.000 tilskuere i øvre halvdel av 2. divisjon er slett ikke verst. Nesten som på Levermyr…..

Fikk også tid til en liten tur hjemom til Mortens konfirmasjon. Stor gutt nå! Michael fikk også tatt sine siste eksamener i prosjektledelse, ved den norske ambassaden i London. Eksamenene ble unnagjort, og bestått, uten for store sverdslag. Greit å ha det unnagjort. 30. Mai var Heidi på plass.

Juni

Nå var det endelig begynt! Tussi var på plass i England og vi kunne utforske vårt nye bosted sammen.

Heidi fikk jobb bare en uke etter hun ankom England. Gjennom Action Recruitment fikk Heidi jobb i Quantum Telemarketing som Norsk telemarketer. Hun fikk 7,50 pund i timen pluss bonuspotensiale. Jobben gikk ut på å ringe norske selskaper i Norge, for å skaffe informasjon om dem. Arbeidet ble ensformig og ”dirty”. Informasjonen som ble samlet inn skulle vist nok brukes i salgssammenheng innen IT, men den ble nok brukt til ganske andre ting. De var ikke spesielt opptatt av å ta vare på de ansatte, og hadde et stort ”forbruk” av midlertidig ansatte.

Heidi holdt ut i 2 mnd, før hun med blandede følelser fikk beskjed om at det ikke var bruk for henne lenger. Glad for å være fri fra den jobben, men bekymret for å ikke ha en annen jobb å gå til.

Arbeidsmarkedet var nå begynt å bli vanskeligere, da de mange IT selskapene var på full fart nedover. Sykepleier lisensen fra Norge lot vente på seg, selv om den var blitt lovet tidlig. Uten den kunne ikke Heidi søke om sin engelske lisens, og dermed var det ingen mulighet for jobb i helsesektoren.

Michael hadde jobbet som Ordre administrator for SGI Danmark siden han kom over. Han begynte også sin deltagelse i et prosjekt som gikk på utforming av Ordre behandlingen på europeisk nivå. Dette var mye mer interessant arbeid, og utdanningen kom for første gang til nytte!  I slutten av Juni fikk Michael også beskjed om en forfremmelse var rett rundt hjørnet. Ny stilling: Business Support Analyst for Northern Europe. Dette var en stilling som bød på arbeid som var en hel del mer utfordrende enn tidligere.   Lovet bra!

Juni bød på flott vær, og temperatur ca rundt 25 grader i snitt. Vi savnet å ha tilgang til strender, og var fortsatt likbleike. Noe som skulle vise seg å forbli slik sommeren gjennom…

Likevel, ved godt mot tok vi reisen fatt til Bournemouth. Kjent for sine fine sandstrender var Bournemouth stedet for solhungrige nordmenn. 2,5 time i bil ble det, da det var flere enn oss som ville til stranden.

Vi hadde booket oss inn på et bed & breakfast i gangavstand fra sentrum. Det kostet oss kun 50 pund natta for et dobbeltrom, som var greit nok. Frokosten var det verre med. Det gjelder ikke bare akkurat dette stedet, men er standart for alle engelske b&b og hoteller. Frokosten består av ”stekt” egg, bacon, flådd tomat, ekle pølser, bakte bønner i tomatsaus og toast. Dette høres kanskje ikke så ille ut, men hør her: panna der egget steikes fylles med matolje til randen, deretter slipper de  egget ned i oljen til det har formet seg til et slags speilegg, mmmm. Resultatet blir ekkelt, og vi har for lenge siden (etter å ha gitt den engelske frokosten alt for mange sjanser), begynt å kun spise toast med syltetøy når vi er ute og reiser…..

Deler av dagen tilbrakte vi på stranda, men i frykt for å brenne våre bleikfeite kropper, noe vi klarte, begrenset vi oss før skaden ble for stor. Ellers gikk tiden med på å være turist med fotoapparat rundt halsen, og vi knipset mange fine bilder herfra.

*****bournemouth bilder****

Juli

Juli var også overraskende bra på værfronten. Alt regnet vi fryktet i England så ut til å la vente på seg. Juli ble en travel måned, med mye reising for oss. Vi fikk besøk av familien til Heidi, og tok dem på en aldri så liten rundtur av sør england.

Vi besøkte Oxford, Windsor og Stonehenge.

Oxford var en fin universitetsby med masse ærverdige, gamle bygninger. Hele byen var jo en eneste stor campus! Vi tok en rundtur med en av disse turistbussene som kjørte oss rundt til severdighetene. Fikk knipset noen fotografier derfra og!

*****Oxford bilder****

Windsor var mer imponerende. Denne mindre byen var bygget rundt slottet som lå plassert på den eneste høyden i området. Bare litt synd at det er rett under innflygningen til Heathrow! Bortsett fra bråket fra flyene, dyttende japanske turister, og høylytte feite amerikanere, så var slottet i seg selv veldig flott. For ca 10 år siden ble slottet veldig skadet i brann, men det var der ingen spor etter i dag.

****windsor castle bilder****

Etter Windsor bar turen til Stonehenge, som lå langt ute på noen jorder lenger vest i England. Ikke så masse å si om disse steinformasjonene, da de ikke gjorde så mange triks akkurat. Fine bilder ble det imidlertid.

****stonehenge bilder****

Mens Heidi’s familie enda var på besøk måtte Michael på en jobb tur til Munchen. Ble ikke tid til så veldig mye sightseeing, men Olympiaparken og Hoffbrauhaus fikk jeg med meg.Spesielt det 200 meter høye olympiatårnet gjorde inntrykk. Litersglassene med øl på Hoffbrauhaus var også veldig tysk.

****munchen bilder***

August

Vi kom over et supertilbud på Ryanair sine sider, og reserverte uten videre flytur til Venezia for 200 kr pr person. Det vi ikke viste var at det var en festival i byen, slik at hotellprisene var dobbelt av det de pleide å være. Så billigferien vår ble ikke fullt så billig likevel. Men reise fikk vi da! Venezia er akkurat like spesiell som den ser ut til på kortene og tv bildene, men det stinker der! Servicen er latterlig og det er svinedyrt! Romantikken forsvant liksom litt i de andre omstendighetene. Etter å ha vasset rundt i de trange gatene i 2 dager, fant vi ut at Lido var en liten øy utenfor Venezia som passet oss bedre. Sol, strender og middelhavet ble vårt tilfluktssted. Her var det flotte strender som var helt tomme for folk! Ikke så rart fant vi ut etter hvert, for alle ble jaget fra strendene, da de tilhørte hotellene som lå bak. Alle ble pakket inn på en ca 100 meter brei inngjerdet sone som var åpen for ”gudoghvermann”. Men bade fikk vi da i alle fall gjort for første (og faktisk siste gang mens vi bodde i UK)gang. Vel hjemme i UK igjen svei turen kraftig på lommeboka, og vi måtte leve på sparebluss en god stund fremover.

Livet gikk sin vante gang etter dette, Heidi frustrert over å ikke ha jobb og begge frustrert over ikke å ha penger nok. I tillegg så syntes begge at Reading ikke var ”nok” for oss. Vi ville til London.

September

Vi gikk til innkjøp av Loot og bestemte oss for å kikke litt på leiligheter i London. Vi fant ut at prisen for leien var rimelig høy, og fant raskt ut at vi måtte innfinne oss med å dele med noen. Vi reiste inn til London og ringte rundt da vi kom inn dit. Vi dro på en visning i Maida Vale hvor vi skulle møte Brian og Julius som kom fra Australia. De virket som hyggelige folk, og leiligheten var grei. Vi bestemte oss som vanlig veldig fort, og sa at vi ville ta leiligheten.

32 Abinger Mews ble vår nye addresse. Vi brukte 2-3 uker på å flytte våre saker og ting ut av Reading, og kjørte innover. Da alt var på plass, begynte vi å ane uro. Da vi ankom hadde våre flatmates arrangert fest uten at de hadde fortalt noenting til oss om det, så vi kom liksom busende inn midt i festen. Det gikk jo for så vidt greit, men det som ikke var så greit var at mesteparten satt å røyka dop på denne festen. Brian fortalte at det bare var ved ”special occations” at han røyka ”special siggies” Dessuten røyka han alltid utendørs til vanlig.

Han gikk for tiden arbeidsledig, og søkte jobber sa han. Ok, tenkte vi og tenkte ikke noe videre på det.

11. September hadde vi booket oss tur til Glasgow for å følge Rosenborg i Championsleague mot Celtic. På vei til flyplassen skrudde vi på radioen hvor vi fikk høre om hva som skjedde i New York samtidig. Vi hørte også at Canary Wharf i London ble evakuert i frykt for at det samme skulle skje i London. Da vi kom til flyplassen stod folk samlet rundt TV skjermene. Likevel satte vi oss på flyet til Glasgow, og aldri har vi vel vært mer nervøse under en flytur.

Vel fremme i Glasgow tok vi oss til ”hotellet”. Det viste seg å være et nedlagt hospits for studenter, så med eierens velsignelse måtte vi bryte oss inn på et rom der for å sove. Han hadde nemlig ”glemt” å si ifra om at han hadde lagt ned hotellvirksomheten. Gratis ble det i alle fall. Kampen ble avlyst pga terroraksjonen i New York, flyet var umulig å booke om, og det regnet hele helga. Glasgow var ikke noen fin by, så hele turen var litt mislykka. Pytt sann…

Oktober

Heidi satte i gang med å søke jobber, men uten sykepleier lisensen nyttet det lite. Det var nå det engelske byråkratiet som tok tid. Michael fant seg ikke i at det skulle ta så lang tid, og begynnte å ringe, ringe og ringe. Til slutt løsnet det, og Heidi hadde sykepleielisensen på plass. Hun tok kontakt med en agent hun hadde snakket med tidligere, faktisk helt tilbake til da hun var student i Arendal. Han ordnet intervju på et privat sykehus som het Lister Hospital. Sykehuset ligger på Londons beste vestkant, rett ved Chelsea Bridge.

Fryktelig nervøs møtte Heidi opp til intervju. Ikke bare var språket nytt, men faget var også nytt, ettersom hun var helt nyutdannet.

November

Midt i November fikk Heidi beskjed fra Lister om at hun fikk stillingen som sykepleier på deres Oncology Ward(Kreftsykepleie). Jubelen stod i taket og Heidi var lettet over å slippe å drive dank lenger. Folkene der nede var hyggelige og tok imot Heidi med stor entusiasme og masse skryt. Hennes manager Marcella O’Brien skulle vise seg å bli en fantastisk mentor og en streng men god sjef.

I tillegg hadde hun sett seg lei av å sitte i hasjdampen til sløvingen Brian som ikke gjorde stort annet enn å sitte å klage over hvor fæl verden var mot ham. Michael pendlet nå til Reading for å gjøre jobben sin der. Det tok ca 1,5 timer hver vei enten jeg brukte bil eller tok toget/bussen. Dette var en reise som gikk greit i starten men noe som var ganske slitsomt i lengden.

Helgene fikk vi nå benyttet til London utfukter. Plant annet tok vi syklene fatt å syklet på måfå til Wembley. Dette var jo en storbysafari uten like, da Wembley viste seg å være lenger unna en det vi trodde i utgangspunktet. Men en fin tur ble det jo av det!

En annen artig sak var ”bonfire night” eller Guy Fawlkes night. Her feirer britene en rar hendelse i verdenshistorien. Guy Fawlkes var karen som prøvde å sprenge opp Parliamentsbyggningen i westminister. Dette fikk han ikke til, og ble hengt i stedet. Det ble siden funnet ut av at han bare var ”løpegutt” og ble dermed en martyr for folket som var blitt brukt av mektige bakmenn. Vi satte oss opp på Primrose Hill og så på fyrverkerier over London. Primrose Hill er en fantastisk flott utsiktspost som ligger rett nord for Regents park. 

Desember

Julegaveshopping i London er GØY! Her er det ikke noe å si på utvalget, men ett godt råd; Styr unna Oxford street i desember. Der er det texas! Det er bare køgåing på gatene og det er så mye folk der at det ikke er sant! Vi fikk likevel shoppet en del, og alle fikk vel julegaver da de vi kom hjem om jeg ikke husker helt galt. Vi fikk også utforsket Camden Market en god del. Det er etter vår mening det beste markedet i London, og her finner du det utroligste både av nytt og gammelt.

Denne julen feiret vi hver for oss, ettersom det var lenge siden vi hadde sett noe til våre respektive familier. Heidi måtte dessuten tilbake til Lister for å jobbe i romjula og Nyttårsaften L . Heidi syntes det var trist. Michael feiret julen i Grimstad og Nyttårfeiringa var hos Terje og Renate samt Galleri.

Desember ble aldri særlig kald, og kun romjula var der tempraturer som nærmet seg 0 grader.

2002

Januar

Vel tilbake i London begynte vårt forhold til vår flatmates å kjølne sterkt. Brian begynte å bli svært plagsom med hasjrøykinga si, og gikk bare å surmulet hele tiden. I tillegg til dette stjal han mat av oss, og handlet aldri noen ting. Dette var ikke noe hyggelig. Vi fikk Terje og Renate over på besøk, og viste dem rundt i London. Renate trivdes best i shoppingområdene, og måtte slepe Terje gjennom Oxford street. Terje var i sitt ess når han og Michael fikk dra på Fotballkamp å se Chelsea banke West Ham 5-1.

Guro tok også turen over til oss, og det ble enda en sightseeing runde i London.

I slutten av Januar skar det seg helt mellom våre flatmates og oss. Brian var sannsynligvis rusa på noe og passe paranoid beskylte han oss for å stjele tørkerullene som han akkurat hadde kjøpt inn. Det ble en solid krangel, da vi ikke syntes det var verdt å finne seg i deres lave bidrag og usle beskyllninger. Innen 2 dager var vi flyttet inn i ny leilighet i Notting Hill

67 Linden Gardens ble vår nye adresse.

Denne gangen en liten hybel som Tuss og Ted hadde alene!

Februar

Vel på plass i vårt nye lille krypinn var det første vi fikk oppleve å få en klage fordi vi bråket for mye når vi flyttet inn! God start! Men vi brydde oss lite om det. Landlorden fortalte oss at den dama som bodde under der ikke var helt god… Nå var vi jo også flyttet til et spennede område av byen og vi koste oss med å bo så nære alt. Central line gikk rett ved oss, samt at både Portobello road og andre fasiliteter var nære oss. Hyde Park/Kensington Gardens var bare 100 meter unna.

 14 februar er Valentines day, og Michael hadde store planer for dagen! Han hadde bestemt seg for at det skulle være dagen da han skulle fri til sin kjære. Heidi på sin side hadde ingen anelse om hva som skulle skje. Michael hadde booket oss inn på London Eye, og gått til innkjøp av en flott ring. Vel fremme i London eye begynte oppstigningen. Kapselen var ganske stor og ca 20 personer var inni. Vi stod å kikket ned på London, og toppen nærmet seg. Vi gikk til en den tomme enden av kapselen, og der satte Michael seg på kne og spurte om ikke Heidi kunne tenke seg å dele resten av livet med ham.

Heidi ble helt vill og dro ham opp fra gulvet og klemte ham. Tårene trillet på kinnet, og svaret var JA SELVFØLGELIG! Turen fra toppen av London og ned på bakkenivå er fortsatt så godt som visket ut fra minnet.

Resten av kvelden gikk Heidi med hodet i skyene og kunne ikke helt fatte hva som hadde skjedd. Vi dro tilbake til Notting Hill og spiste på Black & Blue i Kensington Church street. Her fikk vi den beste biffen, med champagne til! Vellykket kveld!

Jobben min hadde vist seg å ikke være så spennende som den lovet, og firmaet gikk dårlig. (Det gjør det fortsatt!) I tillegg så var jeg nå kraftig lei pendlingen. Jeg bestemte meg for å søke ny jobb i London. Jakten var i gang! SGI var veldig hyggelige mot meg og forstod at jeg ønsket andre utfordringer. De lot meg faktisk få fri en del dager slik at jeg kunne gå på intervjuer.

Mars  

I midten av Mars sa jeg opp jobben min. Deilig å komme meg bort fra et firma som stadig sa opp folk og gjorde det veldig dårlig. Stemningen var begynt å bli veldig negativ, og folk gikk nærmest rundt å ventet på å miste jobben. Jeg tok muligheten som bød seg da en Shipping avis kom på banen. Tradewinds het min nye arbeidsgiver. Jeg tenkte det var smart å få en shippingjobb med tanke på fremtiden min i Grimstad.

Det viste seg jo at var et sjakktrekk!

Vi hadde også besøk av Mamma og Jarl Egil i denne tida. De kom over for en langhelg, og vi besøkte Vinopolis sammen.

Vi var også på 2 gode restauranter, nemlig La Tasca i covent Garden og Thai restaurant i Norway House, Trafalgar square. Litt shopping fikk de også tid til-Vi hadde dem med på Camden og Portobello road. I portobello ble vi overrasket av et voldsomt haggelvær, og det regnet og blåste kalde gufs. Dagen etter fikk vi gått i Hyde park å se på nyutsprungne blomster og grønt gress i solskinnet. Det var bedre! Vi var også på italiensk frokostrestaurant ved queensway for å få oss litt brunch, noe som alltid smaker godt i helgen!

April

Jobben gikk ut på å selge abonnementer til bedriftskunder. Ganske basic i grunnen, og bare telefonarbeid. Jeg følte at jobben var litt simpel, men følte at den fikk duge en stund. Det ga meg i allefall mulighet til å lære mye om shipping og gi meg noe på den måten. Jeg måtte gå ned ca 100 000 kr i grunnlønn, men hadde her en provisjonsbasert lønn basert på hva jeg var forventet å selge. Alt i alt tjente jeg omtrent det samme som tidligere, i allefall når jeg kom ordentlig i gang.

Tradewinds hadde kontor i Shoe Lane i hjertet av City. 50 meter unna Fleetstreet, selve hovedpulsåren til Londons Business liv. Her var det svært annerledes enn i Reading, folk hastet frem og tilbake på gata, pubber og restauranter var proppfulle rundt lunchtid.

Tradewinds hadde 4 nordmenn og 1 svenske der, så det var nesten som å jobbe i Norge. Det var også en del briter der, men alt i alt var vi vel ca 20 stk.

 Henning kom over til oss uka etter, og vi tok turen oppover Themsen til Greenwich. Dette er hjemmet til 0 meridianen og ”sentrum” for tiden. I tillegg er det et vanvittig flott område. Man tar båten i 20 minutter og flytter seg samtidig bort fra storbyen som man ser på andre siden av elva. Greenwich er en flott liten landsby, med utsikt til Canary Wharf og Millenium Dome som symbolisere det mest metropolske og vanvittige i London.  I Mars 2003 døde også dronningmoren(på ordentlig). Hun ble 102 og ryktene om hennes død gikk siden hun var ca 90, så det var nesten ingen som trodde på det før kongefamilien selv gikk ut og bekreftet det. Det ble holdt prosesjon og parade, og folk myldret ut i gatene for å ta farvel. Da Henning hadde lånt mine rollerblades, og suste forbi Buckingham Palace, ble han faktisk intervjuet av TV!

 Vi tok tuben ut til Richmond og Wimbledon en god del for å jogge i parkene der ute. Det er svære områder som er beskyttet. Disse er som de alltid har vært, og har både kaniner og hjort som løper fritt rundt omkring blant mennesker og andre dyr. Kjempeidyllisk område!

Vi brukte å løpe fra Richmond til Wimbledon eller motsatt, som tok oss ca 1,5 timer med litt gåing innimellom da…

Mai

Rollerbladene kom godt  til rette i London. Parken var flat og grei å blade i. Balansen er ikke hva den engang var, så det gikk litt tid, men etter hvert kom det seg. Michael tok mot til seg å bladet til jobb flere ganger.

Det var en flott tur. Gjennom Notting Hill, gjennom Kensington Gardens og Hyde Park, gjenom Green park, ned til Buckinham Palace, gjennom St James Park, Bort til Westminister Abbey, houses of Parliament, og forbi Big Ben. Derfra videre langs Embankment , forbi London Eye og bort til Blackfriars bridge og St Pauls Cathedral hvor jobben min lå i nærheten av. Denne turen brukte jeg ca 1 time på.

 17 maifeiring i London er en artig opplevelse. Vi startet dagen med å ta på oss finstasen og gå på jobb. Med flagget i hånden fikk jeg en del rare blikk på tuben! Vel fremme på jobb var det godt å se at andre også hadde trukket frem stasen, slik at jeg ikke ble alene om å hedre fedrelandet! I lunchen tok vi oss et bedre måltid og en del glass med vin, en kort tur innom jobb igjen på ettermiddagen, og vips så var vi i Covent Garden på en bar som heter Punch and Judy nede i markedets kjeller. Her yret det av nordmenn. Traff Bjørn Kjølsrud og Petter Hasle der. Vi fra jobben samlet oss, og gikk litt senere opp til Nordic Bar for å få oss litt mat. Dette var bomtur da Nordic Bar var en skikkelig brun bar uten serlig bra mat. Masse nordmenn var der dog, og vi fikk festet litt på ”norsk” midt i London!

Vi fikk også tid til en tur til universitetsbyen Cambridge.Det var en flott by med mange ærverdige og gamle skolebygg og kirkebygg. Her har de gamle og nye genier gått skole og forelest.Fra Shakespeare til Stephen Hawkins.

Forhandlingene om Furuheia var nå godt i gang, og vi var fryktelig spente på hva utfallet ville bli.  

Juni

Det ble i Juni klart at vi fikk kjøpe furuheia, og vi ble vannvittig glade for den nyheten. Det var akkurat hva vi håpte på! Dette ble feiret ettertrykkelig med en skikkelig bytur! Snakk om bursdagsgave! Likevel betydde det at vår tid i London var i ferd med å gå mot slutten. Vi måtte nå begynne å tenke på hva vi ville ha gjort før vi flyttet hjem, noe som var litt rart.  Vi bestemte oss for å flytte ut av leiligheten i Notting Hill for å bruke mer av pengene på oppholdet fremfor leie. Vi dro på noen visninger og så de mest avskyelige leiligheter til blodpris. Etter 7-8 visninger fant vi en leilighet i Sheperds Bush vest i London. 64 Pennard Road ble vår nye adresse. Den kostet oss £563 i måneden.

Dette var vel kanskje den greieste leiligheten vi hadde da området hadde masse restauranter og butikker for ”hverdagshandel”. Landlorden var litt fjern og lagde masse bråk, men alt i alt var dette et greit sted. Betalte £566 pr mnd for stua/soverommet samt delt kjøkken og bad med 2 andre rom. Også denne stasjonen ligger på Central line. Banen lå ca 500 meter fra Lofthus Road, som er banen til QPR. Fulham spillte denne sesongen på banen, noe som betød at det var Premierleague fotball i nabolaget!! Dette måtte selvsagt Michael få med seg og sikret seg derfor billetter til en del av kampene. 

Juli

Undergrunns sjåførene har streiket en del i sommer, og 3 ganger a 2 dager har ført til totalt koas. 3-4 millioner mennesker måtte velge andre alternativer enn tuben. Dvs at det var ca 2 mill flere biler enn vanlig, samt 2 mill flere fotgjengere i gatene! Det totale kaos. Jeg stod opp 2 timer tidligere, og bestemte meg for å gå gjennom parkene og til jobb. Det tok 1 time og 30 minutter. Dagen etter tok jeg taxi, noe som tok 1 time og 40 minutter og kostet ca 500kr. Ikke rart at det var mange som gav opp, og ble "syk"...

Da det var midtsommer og veldig varmt i byen, benyttet vi sjansen til å besøke Brighton hvor jeg var på språkskole etter 9nde klasse. Ting hadde ikke forandret seg noe serlig, og mange gode minner kom tilbake. Brighton er utfluktssted nr 1 for weekendsolhungrige briter, og stranden er krydret tett med bleikfeite (dagsturister) eller rosa(weekendturister) briter. 

Vi fikk også med oss Oasis konsert i Finsbury Park. 60 000 galninger på et jorde, flasker som suste over alt, og selvsagt en som traff det lille hodet til Heidi. Egentlig utrolig at alt treffer Heidi i hodet, når hun står på siden av en som har så stort hode som meg. Gøy å ha opplevd en sånn stor konsert, men ikke noe som frister veldig til gjentagelse.

August

Kjetil flyttet over for å studere i Kingston i august. Han bodde 1 uke hos oss, og det ble vel allerede da tydelig at han kom til å trives godt i england.Seriestart i Premier league førte til at Fulham dro sirkuset med seg til vårt nabolag. Det var kun 500 meter å gå opp til Lofthus road stadion, hvor Fulham spilte sine hjemmekamper. For å være sikret billetter til storkampene kjøpte jeg medlemskap i klubben, og da fikk jeg tak i de billettene jeg aller helst ønsket meg. Liverpool kom jo også på besøk hit i løpet av høsten, men det gikk ikke så bra for de røde. Fulham var gode på hjemmebane, og tapte ikke for noen av topplaga her denne høsten.

September

Tur til Liverpool for å se kamp ble det jo selvsagt denne sesongen også. Fotballen stemte ikke helt denne høsten, og turene ble stort sett sportslige nedturer, noe som var litt kjedlig. Det setter jo en demper på humøret når laget spiller møkkafotball. Heidi ble i allefall kjempesinna!! Turene var likevel artige, for Liverpool er veldig anderledes i forhold til London. Her ser ikke folk gjennom deg, men er mere interessert i deg og hvor du kommer fra. Rett nok er de sikkert noe lei av alle nordmennene som kommer hit på kampdager, for det gikk stort sett i norsk på tribunen rundt der hvor jeg satt i allefall!

 Chelsea v Viking i Ueafa cup 2 runde førte oss også til Stamford Bridge for å vifte med det norske flagget. Det hjalp visst også, for Vikingene dumpet Chelsea ut av UEFA cuppen, og stod for rundens store skrell. Det var litt morro å sitte innegjerdet med ca 50 stk stavangerfolk å mobbe ca 20000 blaserte briter når laget deres ikke spilte noe bra mot halvproffe jærbuer.

Endelig fikk vi somlet oss til å gå på musikal også! Vi hadde valgt ut We will rock you, som er en musikal basert på Queen sin musikk. Dette var et safe valg, da vi var sikker på at vi i allefall likte musikken. Men jammen var det ikke show også! Det var kjempemorro, akkurat som en kjempelang musikkvideo, eller en spillefilm, hvor alt endte opp på ”the home of Rock” wembley stadium! Flinke musikere og god underholdning. Absolutt vel verd turen, og lett å anbefale andre å oppleve.

Oktober

David Gray konsert var vår bursdagsgave til Kjetil. Han spilte på Earls court, og hadde Turin Brakes som oppvarmingsband. Vi hadde dessverre seter ganske langt bak, men fikk likevel en fin kveld.

Tidlig i Oktober reiste jeg hjem til Grimstad for runde nr 2  med jobbintervjuer. Mitt andre intervju hos TP Shipping gjorde susen, for jobben var i boks innen jeg var ferdig med møte nr 2 med Tom Parlow. Nå var det bare opp til meg å bevise at jeg duger! Heidi hadde et jobbintervju på Sykehjemmet i Grimstad, og litt etterpå ble hun tilbudt jobben. At jobbene nå var i boks gjorde hele ”hjemflyttinga” nærere enn det den hadde føltes tidligere. Nå måtte vi virkelig ”oppleve” før vi reiste hjem til snø og tomme gater i Grimstad. En av tingene vi ville unne oss før vi reiste hjem var en tur til pappa og Dag Ottos nye ”tilfluktsted” i Spania. Da begge hadde ordnet jobb, var vi raske med å booke billetter til Alicante. London er mekka når det gjelder billige flybilletter, og vi kom oss vel ned til Alicante for rundt 1000 kroner. Derfra tok vi Leiebil og satte kursen 1 time sørover til La Manga. Jeg kan godt skjønne hva som var attraktivt for pappa og Dag Otto med dette stedet! Huset var stort og fint og hadde en fantastisk beliggenhet. Nå reiste vi helt utenfor sesongen der nede, så det var litt folketomt, men det var slettes ikke galt å nyte så fine omgivelser sent i oktober! Vi hadde vel 25 grader som stekte de lyseblå englandskroppene våre. 

November

Alicia Keys konsert på Wembley Arena stod på tapetet. Etter en lenger gåtur i Wembleyområdet fant vi endelig frem til Arena. Kjetil, Heidi og meg satte oss godt til rette i seter som var bortgjemt oppe i hjørnet helt bak. Om setene var dårligere enn forventet, var dessverre også musikken det samme! 10000 mennesker opplevde at lyden var dårlig og at Alicia gjorde seg bedre på CD en konsert i det formatet som var satt opp her.Det beste av konserten var faktisk der hvor hun spilte alene på piano.  

Desember

Elton John konsert den siste helga var booket lang tid i forveien, og noe vi absolutt ville ha med oss før vi reiste. Den gamle parykkmannen kan fortstatt traktere et piano og fikk hele Wembley arena til å rocke! Det var vel kanskje den beste konserten vi var på her borte, og det var fullt kjør fra start til slutt. Mannen kan underholde!

Det var med blandende følelser Heidi forlot Lister Hospital. Spennende jobb med store utfordringer, og gode arbeidskollegaer gjorde at det ble trist å forlate jobben, men på den andre siden var gleden over å reise tilbake til Norge, eget hus og bryllup enda større.

De aller siste dagene på jobb gikk faktisk med på julebordfeiring. Dette var en veldig fin måte å sette punktum på, og det gjorde det hele ganske så lystig.

18. Desember flyttet vi hjem til Norge og var klare til å gå i gang med livet hjemme på Furuheia og Grimstad. Nå stod der en svær jobb foran oss i kjelleren på heia, for der skulle vårt hjem bygges!